Under huden
Kunstnerforbundet
Det finnes visse kunstnerskap som alltid ser ut til å befinne seg utenfor tid og rom. Som bare går videre i sitt eget tempo, upåvirket av omverdnens skiftende preferanser. Hva man enn måtte mene om arbeidene, kommer man ikke utenom respekten som uvegerlig følger av en slik praksis. Man kan – i takt med tidens skiftninger – velge å kalle dem relevante eller irrelevante avhengig av om de til enhver tid passer inn i den dagsaktuelle diskursen eller ikke. Om man gjør det tilstrekkelig mange ganger med samme kunstner kan man få den knusende innsikten at man selv i like høy grad er relevant – eller oftest – irrelevant i forhold til det spesifikke univers kunstnerskapet utgjør. Eller, hvorfor ikke ta i ordentlig med en gang, mesteparten av tiden er man jo faktisk irrelevant for de fleste andre mennesker, og takk og pris for det.
Dag Erik Leversby har nettopp et slikt egensidig og konsekvent kunstnerskap som man kan velge å ignorere eller kanonisere alt etter humør og dagsform, og bærer dermed også i seg innsikten om betrakterens eget ansvar og eventuelle relevans/irrelevans. Det virker som om Leversby bidrar med en viktig bit i puslespillet i en redefinisjon av maleriet; en del av fundamentet for det som nødvendigvis må komme. Jeg venter forøvrig fortsatt utålmodig på den massive bølgen av nytt maleri som hittil bare har blitt antydet. Den burde ha vært her forlengst, men istedet kan det virke som om maleri generelt er noe som diskuteres mer enn det faktisk utføres.
Men la oss for guds skyld forlate denne diskusjonen et øyeblikk og se litt på hva som skjer her: Det dreier seg ikke egentlig om en stor revolusjon. Den mikroskopiske verden av amøbeaktige former i fri flyt har lenge utgjort grunnlaget for kunstnerskapet, likedan det lette ubehaget som kommer av at det aldri synes å være spesielt stabilt. Delene gir inntrykk av å flyte planløst rundt og bildene redegjør bare for et utsnitt av mange tenkelige kombinasjoner og antydninger av et skrøpelig system. Slik har det alltid vært, men nå er flere bilder utført i en tung, svartgrårøykaktig fargeskala som gir arbeidet en helt annen tyngde. Omtrent som røntgenfotografier av kjederøykerlunger. Det har aldri vært tvil om at det visuelle landskapet som manes fram gjerne kan tenkes å befinne seg på et udefinert sted under huden. De organiske formene og den sykelige fargeskalaen mer enn antyder den muligheten, og når det nå delvis framstår i en konsekvent gråskala er det nærliggende å tenke seg en ekskursjon lengre inn i den menneskelige kroppens ikke kartlagte mørke der mikroorganismer glir inn og ut av billedflaten, alltid på vei videre. Akkurat det at noe alltid synes å være på vei inn eller ut fra kantene i Leversbys bilder gjør at man raskt forestiller seg et uendelig landskap vide seg ut, om det ikke hadde vært for at bildenes fysiske begrensninger holdt det på plass; et sært, usikkert landskap som iblant kan virke kjent, men oftest totalt fremmed.
Teknisk er de utført med en såpass høy grad av presisjon i materialbehandlingen at man blir litt ekstra nervøs; for denne type ”kanskje-abstrakte” bilder virker alltid mer håndterbare hvis de er preget av ekspressiv skvetting, eller om man vil; en personlig signatur – og akkurat fraværet av dette er avgjørende for den merkelige elektriske stemningen som oppstår på Kunstnerforbundet. Vi har å gjøre med en kunstner som i høy grad har underlagt seg sin visjon og hardnakket arbeider videre for at den skal bli så tydelig som mulig. I skrivende stund har de helt svarthvite, eller gråsvarte bildene enkelte steder blitt beskrevet som dystre, sorgtunge utslag av disse aktivitetene, en negasjon av tidligere ekskursjoner, men inntil videre velger jeg å se dem som bilder av et delvis uutforsket område. Noe som befinner seg bortenfor rektoskopien, lengst inne i de indre organene; like flyktig og instabilt som kroppen det er en del av.
Tommy Olsson
Billedkunst 3/2005
_____________________________________________________________________________________
Fra katalogen til utstillingen i Kunstnerforbundet 2005:
An ambiguity features predominantly in Dag Erik Leversby's ”Magnolia Cross” – paintings. You find them familiar, and yet unable to put the finger on why you find them familiar. At first sight American abstract expressionism as well as minimalism spring to mind, with the paintings literally enfolding the viewer in all their resplendence. However, a closer look conjures up an illusory effect of entering a kind of microcosm.
Can Leversby's paintings be described as a journey into the human body? His paintings certainly allude to circulation of blood, to fluid organic shapes, to a “biological terrain”. But at the same time they are also formalistic compositions. In a paradoxical kind of way the paintings journey between the imaginary and abstract, between the organic and the geometrical. On the one hand, the paintings are literally magnificent and dramatic, but then on the other hand the drama itself strikes one as taking place inside the human body. Small becomes big, big becomes small. The perspective is distorted, turned inside-out. Hence, at first glance neither of the works are quite what they appear to be. Chameleon-like effects feature in the works.
The paintings formal compositions suggests a rigid order. However, when studying them closer one discovers an organic corporal form: dissolved and fluid. But within the works lie an overriding sense of vulnerability. Partly expressed through a sense of deep fascination with the beauty of this “biological terrain”, its ability to create sublime patterns, structures, systems. However, Leversby also suggests – in an undefined sense – the change of these structures an systems running amok. What is played out in his paintings, on a psychological level, is an ancient classical drama. The human body is not everlasting.
What is also seen in these paintings is the “frozen” moment. A random detail of a time span, a process, which, whether we like it or not, will eventually pass into new patterns, structures and systems – or simply seize to exist. With a little help from Freud we may discover how Eros is confronted with Thanatos, desire with death: we may avoid neurotic blocks if we manage to identify our urges without allowing the one more room than the other. In Leversby's art these urges appear juxtaposed.
This leads us to a principle reflection on the works of Dag Erik Leversby. We live in a global village, where, as a paradox, the world within it has become both smaller and larger. A new kind of closeness to recently distant and marginalised cultures is now in existence. What is central and what is peripheral is no longer clear cut. Nor can one easily point to the roots of identities. What constitutes the identity of the individual, says sociologist Paul Gilroy, happens just as much by way of routes as roots.
This viewpoint can be translated to many different levels. Culture is complex, more or less constructed. It contains nothing mysterious, on the contrary, if we study reality meticulously it is possible to deconstruct the condition of culture.
In his work Leversby relates to this condition. However, these references or labels are only significant here in that they serve as signs of the complex culture of a new global reality, a reality in which you may choose your tools/language regardless of geographical boundaries or constraints.
So the question to pose is rather: Is it possible to break new barriers in this new cultural landscape? Even barriers in a more metaphorical sense? Looking at the works of Leversby they play with what already exists, breaking no barriers into the unknown. On the contrary, his art appears to be inherent in this already existing culture.
Nevertheless, inside this limited field he establishes new relationships and connections. I suspect him to be ambiguous as to how utopias and ideologies have been applied through history. There is nothing heroic to be found in his work. No breaking of barriers in the name of idealism.
Instead, through subtle contortions, distortions and fusion, he focuses the eye of the beholder on the reality of existence. Dag Erik Leversby does so through his exploration of the vulnerability of the human body. He enlightens us on meaning of the element of chance, on the beauty of uncertainty.
John Peter Nilsson |