"Når du trodde det var over"

 

Anmeldt av Tommy Olsson i Klassekampen 27/01/2016. 

 

 

Dag Erik Leversbys frigjøring fra sin egen historie er fundamentalt inspirerende.

“Clumsy Stringency”, Dag Erik Leversby, Trafo kunsthall, Asker

Står til 7. februar.

 

 Dag Erik Leversby har jeg skrevet om før, i en fjern fortid. Men verkene i utstillingen “Clumsy Stringency” er annerledes både for meg og alle andre. Og helt åpenbart ekstremt annerledes for Leversby, som her har kastet all sin tidligere opparbeidete modus og metode ut av vinduet og forutsetningsløst gått løs på en serie malerier.

Dette er arbeider som på den ene siden kunne vært spyttet ut av en adrenalinsprengt førsteårsstudent på noen og tjue, men som på den andre siden er alt for smarte og kalkulerte for at det førsteinntrykket helt skal stemme.

Og på den tredje siden ender dette opp som en form for euforisk maleri som bare kan være produsert som effekt av nettopp det å kaste alt man trodde man visste og kunne til siden. Som om det hadde vært et tyranniske regime man måtte frigjøre seg fra. Og slike regimer utvikler seg jo ofte for en malerover tid. Det er fort gjort å gjenta den samme forbannede manøveren i tiår etter tiår, utelukkende fordi det funket første gang.

Det er vel grunn til å tro at det er noe i den duren som har foregått her – Leversby har tross alt hatt et øyeblikkelig gjenkjennelig kunstnerskap frem til nå.

Dette er noe radikalt annet og på et plutselig rasende nivå, der kunstnerens fordemninger har krakelert helt og holdent, og en total fandenivoldskhet har fått ta fullstendig over.

Hvis jeg lukker øynene, kan jeg se prosessen for meg. Jeg ser den foregå i en viss hastighet, og med kunstneren brølende “Jeg gjør hva faen jeg vil!” mens han kaster malingen rundt seg.

Effekten innenfor den hvite kuben er, så klart, at sånne som meg subber rundt og humrer i pilsen – for denne frigjøringen og løsrivelsen fra sin egen historie er fundamentalt inspirerende og får meg atter en gang til å pønske på min egen, lenge planlagte flukt til Cape Town og en karriere innenfor esoterisk støymusikk. Alternativt å gå i kloster i Nepal. (Det er mitt liv, ok?)

Dette er altså – forsiktig sagt veldig, veldig kult, og veldig, veldig godt. Det virkelig interessante blir likevel hvor kunstnerskapet går videre herfra – fremover, bakover, eller helt til siden?

Vi får se. Det er jobben min å følge med på slikt, men det ser ut til å bli gøy. Sånn årntli gøy, liksom – vi driver jo ikke og tuller her.

 

 

 

_____________________________________________________________________________________

 

 

"Under huden"   


Kunstnerforbundet

 

Anmeldt av Tommy Olsson i Billedkunst 3/2005

 

Det finnes visse kunstnerskap som alltid ser ut til å befinne seg utenfor tid og rom. Som bare går videre i sitt eget tempo, upåvirket av omverdnens skiftende preferanser. Hva man enn måtte mene om arbeidene, kommer man ikke utenom respekten som uvegerlig følger av en slik praksis. Man kan – i takt med­ tidens skiftninger – velge å kalle dem relevante eller irrelevante avhengig av om de til enhver tid passer inn i den dagsaktuelle diskursen eller ikke. Om man gjør det tilstrekkelig mange ganger med samme kunstner kan man få den knusende innsikten at man selv i like høy grad er relevant – eller oftest – irrelevant i forhold til det spesifikke univers kunstnerskapet utgjør. Eller, hvorfor ikke ta i ordentlig med en gang, mesteparten av tiden er man jo faktisk irrelevant for de fleste andre mennesker, og takk og pris for det.

 

Dag Erik Leversby har nettopp et slikt egensidig og konsekvent kunstnerskap som man kan velge å ignorere eller kanonisere alt etter humør og dagsform, og bærer dermed også i seg innsikten om betrakterens eget ansvar og eventuelle relevans/irrelevans. Det virker som om Leversby bidrar med en viktig bit i puslespillet i en redefinisjon av maleriet; en del av fundamentet for det som nødvendigvis må komme. Jeg venter forøvrig fortsatt utålmodig på den massive bølgen av nytt maleri som hittil bare har blitt antydet. Den burde ha vært her forlengst, men istedet kan det virke som om maleri generelt er noe som diskuteres mer enn det faktisk utføres.

 

Men la oss for guds skyld forlate denne diskusjonen et øyeblikk og se litt på hva som skjer her: Det dreier seg ikke egentlig om en stor revolusjon. Den mikroskopiske verden av amøbeaktige former i fri flyt har lenge utgjort grunnlaget for kunstnerskapet, likedan det lette ubehaget som kommer av at det aldri synes å være spesielt stabilt. Delene gir inntrykk av å flyte planløst rundt og bildene redegjør bare for et utsnitt av mange tenkelige kombinasjoner og antydninger av et skrøpelig system. Slik har det alltid vært, men nå er flere bilder utført i en tung, svartgrårøykaktig fargeskala som gir arbeidet en helt annen tyngde. Omtrent som røntgenfotografier av kjederøykerlunger. Det har aldri vært tvil om at det visuelle landskapet som manes fram gjerne kan tenkes å befinne seg på et udefinert sted under huden. De organiske formene og den sykelige fargeskalaen mer enn antyder den muligheten, og når det nå delvis framstår i en konsekvent gråskala er det nærliggende å tenke seg en ekskursjon lengre inn i den menneskelige kroppens ikke kartlagte mørke der mikroorganismer glir inn og ut av billedflaten, alltid på vei videre. Akkurat det at noe alltid synes å være på vei inn eller ut fra kantene i Leversbys bilder gjør at man raskt forestiller seg et uendelig landskap vide seg ut, om det ikke hadde vært for at bildenes fysiske begrensninger holdt det på plass; et sært, usikkert landskap som iblant kan virke kjent, men oftest totalt fremmed.

 

Teknisk er de utført med en såpass høy grad av presisjon i materialbehandlingen at man blir litt ekstra nervøs; for denne type ”kanskje-abstrakte” bilder virker alltid mer håndterbare hvis de er preget av ekspressiv skvetting, eller om man vil; en personlig signatur – og akkurat fraværet av dette er avgjørende for den merkelige elektriske stemningen som oppstår på Kunstnerforbundet. Vi har å gjøre med en kunstner som i høy grad har underlagt seg sin visjon og hardnakket arbeider videre for at den skal bli så tydelig som mulig. I skrivende stund har de helt svarthvite, eller gråsvarte bildene enkelte steder blitt beskrevet som dystre, sorgtunge utslag av disse aktivitetene, en negasjon av tidligere ekskursjoner, men inntil videre velger jeg å se dem som bilder av et delvis uutforsket område. Noe som befinner seg bortenfor rektoskopien, lengst inne i de indre organene; like flyktig og instabilt som kroppen det er en del av.

 

_____________________________________________________________________________________

 

From the catalogue of the exhibition at Kunstnerforbundet 2005:

 

John Peter Nilsson

 

An ambiguity features predominantly in Dag Erik Leversby's ”Magnolia Cross” – paintings. You find them familiar, and yet unable to put the finger on why you find them familiar. At first sight American abstract expressionism as well as minimalism spring to mind, with the paintings literally enfolding the viewer in all their resplendence. However, a closer look conjures up an illusory effect of entering a kind of microcosm.

 

Can Leversby's paintings be described as a journey into the human body? His paintings certainly allude to circulation of blood, to fluid organic shapes, to a “biological terrain”. But at the same time they are also formalistic compositions. In a paradoxical kind of way the paintings journey between the imaginary and abstract, between the organic and the geometrical. On the one hand, the paintings are literally magnificent and dramatic, but then on the other hand the drama itself strikes one as taking place inside the human body. Small becomes big, big becomes small. The perspective is distorted, turned inside-out. Hence, at first glance neither of the works are quite what they appear to be. Chameleon-like effects feature in the works.

 

The paintings formal compositions suggests a rigid order. However, when studying them closer one discovers an organic corporal form: dissolved and fluid. But within the works lie an overriding sense of vulnerability. Partly expressed through a sense of deep fascination with the beauty of this “biological terrain”, its ability to create sublime patterns, structures, systems. However, Leversby also suggests – in an undefined sense – the change of these structures an systems running amok. What is played out in his paintings, on a psychological level, is an ancient classical drama. The human body is not everlasting.

 

What is also seen in these paintings is the “frozen” moment. A random detail of a time span, a process, which, whether we like it or not, will eventually pass into new patterns, structures and systems – or simply seize to exist. With a little help from Freud we may discover how Eros is confronted with Thanatos, desire with death: we may avoid neurotic blocks if we manage to identify our urges without allowing the one more room than the other. In Leversby's art these urges appear juxtaposed. 
This leads us to a principle reflection on the works of Dag Erik Leversby. We live in a global village, where, as a paradox, the world within it has become both smaller and larger. A new kind of closeness to recently distant and marginalised cultures is now in existence. What is central and what is peripheral is no longer clear cut. Nor can one easily point to the roots of identities. What constitutes the identity of the individual, says sociologist Paul Gilroy, happens just as much by way of routes as roots. 
This viewpoint can be translated to many different levels. Culture is complex, more or less constructed. It contains nothing mysterious, on the contrary, if we study reality meticulously it is possible to deconstruct the condition of culture.

 

In his work Leversby relates to this condition. However, these references or labels are only significant here in that they serve as signs of the complex culture of a new global reality, a reality in which you may choose your tools/language regardless of geographical boundaries or constraints. 
So the question to pose is rather: Is it possible to break new barriers in this new cultural landscape? Even barriers in a more metaphorical sense? Looking at the works of Leversby they play with what already exists, breaking no barriers into the unknown. On the contrary, his art appears to be inherent in this already existing culture.

 

Nevertheless, inside this limited field he establishes new relationships and connections. I suspect him to be ambiguous as to how utopias and ideologies have been applied through history. There is nothing heroic to be found in his work. No breaking of barriers in the name of idealism. 
Instead, through subtle contortions, distortions and fusion, he focuses the eye of the beholder on the reality of existence. Dag Erik Leversby does so through his exploration of the vulnerability of the human body. He enlightens us on meaning of the element of chance, on the beauty of uncertainty

 

_____________________________________________________________________________________

 

 

«To verdener i blod møtes på lerretene»

 

Utstilling UKS, Oslo

  

Anmeldt av Ina Blom i Aftenposten 22.februar 1995

 

 

Dag Erik Leversbys malerier er iscenesattmøte mellom to forskjellige verdener – to verdener som i utgangspunktet ikke har noe med hverandre å gjøre. Likevel kan de samles under et felles begrep som så og si leder assosiasjonene våre fra den ene verdenen til den andre.  Dette begrepet er BL.; På den ene siden vekker det til live hele spekteret av erfaringer som spenner en bue mellom kropp, liv, vold og død – alt som er autentisk, personlig fatalt og intenst tilstedeværende. Og på den andre siden er det en kjemisk substans som er utsatt for en helt spesiell vitenskapelig interesse: Tappet, testet, helt i reagensglass og smurt utover. glassplater, er dets objektive sammensetning selve målestokken for alle andre livsforhold. Det er en selvstendig mikroverden som lar seg avlese og tolke med en sikkerhet som unnslipper oss i de fleste andre situasjoner. Blodet på bakken etter et slagsmål er et vagt spor etter handling, et spor som avføder assosiasjoner., gjetninger og historier.. Blodet under mikroskoper et bilde på visshet, det vi vet at vi vet. Dette er skillet mellom de to verdener som møtes i Leversbys malerier.

 

Vakkert og merkelig

 

Samtidig vet vi at blodet undermikroskopet fører oss inn i en verden av enestående bilder.

Bilder av celler og mikroorganismer er ren science fiction: Jo «sannere», jo mer vitenskapelig

de er, desto vakrere og merkeligere fremstår de. Det er denne type bilder som i første omgang danner utgangspunkt for Leversbys malerier: en reise inn i et slags flytende «biologisk» terreng. Hvilket samtidig vil si at det fremfor alt er en fotografisk verden som er utgangspunktet her – bildene hans har akkurat den lysende gjennomskinneligheten som i særdeleshet kjennetegner «vitenskapelig» fotografi eller mikrofotografi.

 

Blod, spor og maling

 

Men hvis en ikke-vitenskapelig, kroppslig og subjektiv forestilling om blod samtidig lever i disse bildene, er det gjennom en analogi mellom blod, spor og maling – maling som en slags voldshandling som står i direkte konfrontasjon med det objektive fotografiet. Spredt mellom de presise lysende cellene og molekylformene er rene, upresise flekker, penselspor, blodspor. Og idet man følger assosiasjonene fra disse, oppdager man at den fotografiske renheten ikke alltid er like opplagt – plutselig blir det vanskelig å se forskjellen mellom fotografisk oppløsning i lys og og en form for drypping eller flekk-effekt som er grunnleggende malerisk. De to verdenene oppløser seg i hverandre og blir ubestemmelige

 

Et avtrykk

 

For i siste instans inneholder bildene en referanse som gir en mer presis antydning om hvordan disse HVORDAN disse verdenene filtrer seg inn i hverandre. En bestemt teknikk surrealistenes decalcomanie, der malingen først og fremst formes som et avtrykk av andre overflater som kommer i kontakt den, ligger som disse bildenes grunn. Et automatisk bilde oppstår, automatisk og objektivt som et fotografi. Men i den samme gesten bevares også blodet, sporet, voldshandlingen og den maleriske aksjonen. I Dag Leversbys bilder faller to kategorier sammen og kansellerer hverandre gjensidig: maleri og fotografi, «ren» abstraksjon og «ren» figurasjon, spor og fortelling, bildet som blir laget og det ferdiglagede «gitte» bildet.

I siste instans viser de veien til en tredje – alternativ – form for erfaring.

 

 

‚Äč